jeg er så glad i jobben min (ork….)

jeg tilbringer timene i disse solfylte dagen innendørs (grøss) hvor jeg, innimellom å svare på spørsmål som hvor H&M ligger ( som er et av  mine favoritter siden H&M ligger ca 20 m fra butikken min) og hvor mye prisen på en vare er på 70% avslag (heia salg! ser jeg ut som en fuckings human calculator kansje???), flytter ting hit og dit mellom de utallige utstillingsbordene mens jeg gjør et tappert forsøk på å unngå alle de gale menneskene som har en tendens til å stikke hodet ut om sommeren. Hvordan alle psykotiske mennesker i denne verden klarer å se seg ut min butikk for en flott sted å slå av en krangel, kan jeg ikke fatte og begripe. Det kan bli litt slitsomt i lengden, spesielt de dagene disse menneskene er de eneste man fører en samtale med i løpet av dagen. Er det noe rart at min dvd samlinga  av johnny depp filmer har økt med 2 enheter i det siste. mektig trøtt på både kolleger og kunder oppforderer jeg alle til å stikke innom en liten tur så dagen ikke blir så ensformig.

Ord for dagen: Ingen kan kjøre samme heis to ganger. Det nytter ikke i lengden. Likevel gir mange aldri opp å prøve. (tatt fra en poster på 21 bussen) 

Eksamen *grøssss*

Endelig er jeg er offisielt ferdig med å slite meg igjennom laboratorier i både kjemi og fysikk for dette semesteret, for ikke å snakke om obliger i matte som skal utføres på steinalderprogram. Jeg er sikker på at det er de siste eksisterende programmene av den sorten som universitetet har klart å grave opp på loppemarked, kun for å spare noen små kroner. Nå skal de undervisningsfri dagene nytes med gjennomgåelse av 3 bøker på ett tonn hver, pluss et helt edderkoppspinn av gamle eksamensoppgaver, ekstraoppgaver og puggestoff. Jey! Happy happy happy! 

Det er på dager som disse, når man bruker enhver grunn som finns for ikke å åpne en bok, at det er bra det høljer ned. De solfylte maidagene som har vært, har gjort så det kun står en ting i hodet mitt, FISKE!!!!! Jeg kunne ikke tenkt meg noe bedre enn å sitte i bikini på en øy i gokk, drukket et par lunka øl med en god venn og fiska. Forhåpentligvis går drømmen min i oppfyllelse så snart jeg er ferdig med….. ”that which should not be named”.

Utsiktene for neste semester er vage fra mitt ståsted. Det er først i slutten av mai, begynnelsen av juni at jeg får vite om jeg har kommet videre til andre opptaksprøve til arkitekthøyskolen. For å være ærlig har jeg mine bange anelser, men jeg har jo også et talent for å ta sorgen på forskudd. Men om det verste skulle skje, blir mitt neste halvår fylt med biologi, kjemi og det beryktede faget x-phil. Gleder meg allerede.

Det er vel på høy tid for meg å bite i det sure eplet og tørke støv av bøkene for eksamen kommer om jeg er forberedt eller ikke. Så mens alle andre morer seg på Maries utdrikningslag, så tenk et lite øyeblikk på stakkars Kaja som sliter seg igjennom eksamenstiden. Håper det får dere til å føle dere ytterligere velsignet.

Peace y'all!

Dyp tekst!

Jeg har gravd opp en gammel sang av Sarah McLachlan som heter Angel. Utrolig nydelig sang, og hvis man ser litt nøyere på teksten er den et veldig poetisk, og litt deprimerende, bilde av hvordan jeg tror alle mennesker opplever hverdagen:

spend all your time waiting
for that second chance
for a break that would make it okay
there’s always one reason
to feel not good enough
and it’s hard at the end of the day
I need some distraction
oh beautiful release
memory seeps from my veins
let me be empty
and weightless and maybe
I’ll find some peace tonight

in the arms of an angel
fly away from here
from this dark cold hotel room
and the endlessness that you fear
you are pulled from the wreckage
of your silent reverie
you’re in the arms of the angel
may you find some comfort there

so tired of the straight line
and everywhere you turn
there’s vultures and thieves at your back
and the storm keeps on twisting
you keep on building the lie
that you make up for all that you lack
it don’t make no difference
escaping one last time
it’s easier to believe in this sweet madness oh
this glorious sadness that brings me to my knees

in the arms of an angel
fly away from here
from this dark cold hotel room
and the endlessness that you fear
you are pulled from the wreckage
of your silent reverie
you’re in the arms of the angel
may you find some comfort there
you’re in the arms of the angel
may you find some comfort here

(tatt fra albumene Surfacing 1997, og Mirrorball 1999)

ADHD til besvær?

ADHD-debatten er i full gang i norske medier, og jeg vil gjerne være med på lasset jeg også. Først trenger vi litt ADHD-fakta, før vi setter i gang og gaper i munnen på hverandre. ADHD (Attention Deficit/Hyper-activity Disorder) er en sykdom som første gang ble beskrevet i medisinsk litteratur i 1899. Siden den gang har vi stadig forsket oss frem til nye opplysninger. ADHD er en sykdom som er et resultat av redusert effektivitet i et molekyl som transporterer dopamin, et ”signalstoff”,  i hjernen. Hjernecellene har derfor problemer med å holde seg ”våkne”. Dette skaper problemer for personen i form av hyperaktivitet, konsentrasjonssvikt og liten impulskontroll. Halvparten av barn som har ADHD, vil fremdeles ha sykdommen i voksen alder. ADHD hos voksne gjør det ofte vanskelig for pasienten å styre økonomi, og å utføre vanlig arbeid. Det fører til at en stor del av unge voksne med som har denne sykdommen er uføretrygdet før fylte 25 år. Denne debatten som i det siste har blusset opp i mediene er verdt å ta et øyeblikk til å engasjere seg i. For det er ikke uten grunn for bekymring, at akkurat dette temaet er satt under lupen. I 2005 fikk 11 000 barn og unge sentralstimulerende medikamenter mot ADHD, og det sies i en befolkningsundersøkelse at så mange som 35 000 barn har ADHD i større eller mindre grad. Overmedisinerer vi dagens unge, eller bør vi hjelpe flere barn til en roligere skolegang?
 
Barn med ADHD vil ofte virke rampete, ha humørsvigninger og ha liten impulskontroll. Har de noe de skal si så klarer de ikke å vente, de bare MÅ si det med en gang. De avbryter og kan noen ganger også bli voldelige, nettopp på grunn av manglende impulskontroll. For meg høres dette ut som et helt normalt barn som reagerer på livets problemer. Jeg tror barn som sitter inne med vonde tanker, kanskje vonde opplevelser, vil reagere på en slik måte som vil likne en ”ADHD-oppførsel”. Barn er meget oppmerksomme på omgivelser, og tenker mye mer enn de forteller. Et barn som for eksempel opplever foreldrenes skilsmisse, eller bare et dårlig familieforhold, vil reagere med å slå seg vrang. Barnet vil ofte føle skyld for foreldrenes situasjon. Det vil ikke diskutere eller fortelle disse følelsene videre fordi det enten ikke klarer å sette ord på det, eller fordi det føler skam. Barnet får derfor ikke avreagert på noen måte og vil bli ukonsentrert og vanskelige.
 
I disse dager da opplysning om kjemiske reaksjoner i kroppen er på fremmarsj, tror jeg vi kan ha en tendens til å grave oss litt for langt ned i forskningen og medikamentenes verden. Jeg tror at vi ofte har en tendens til å ty til tabletter når problemene banker på døren. I 2005 var det 19 000 unge som ble behandlet for psykiske lidelser. Jeg synes dette tallet er litt i overkant av hva det burde være, og jeg tror at nødvendigheten av disse medikamentene ikke alltid er til stede. Det hender nok ofte at foreldre får panikk når barnet ikke har det bra, og trekker for raske slutninger i flere situasjoner. Det er ikke alltid nødvendig med drastiske tiltak, ofte holder det å være til stede, lytte og gjøre et forsøk på å forstå barnets opplevelser og tanker. Det er viktig å huske på at barnet hverken har en voksen forståelse av situasjonen, eller mulighet til å forstå de voksnes bagatellisering av situasjonen når de blir konfrontert med den. Drastiske tiltak, som prøver i forkant av en diagnosering, kan både uroliggjøre barnet og få det til å føle at det er noe direkte galt med det. Dette kan forverre situasjonen om ADHD ikke er tilfellet.
 
Den drastiske økningen av ADHD-tilfeller skyldes nok også at prosedyren for diagnosering har blitt betydeligere enklere de aller siste årene. I 2002 fikk Sosial og helsedirektoratet i oppgave å utforme bedre tiltak for ADHD-pasienter, etter kritikk om for dårlig tilbud. Diagnosering i dag blir gjort av psykiatere, nevrologer, barneleger eller psykologer, men la oss ikke glemme at også personer i disse yrkene er mennesker og kan gjøre feil. Jeg føler meg tvunget til å ta opp at ved flere anledninger har pasienter med sterke psykiatriske lidelser blitt utskrevet, selv om de er en fare for seg selv og for sivilbefolkningen. Grunnen for dette er at det i en periode i forkant av utskrivelsen, ikke har vært noen tegn til sinnslidelse. Man kan da ikke alltid være sikker på at en diagnose, gjort på grunnlag av en kort periode, stemmer med sannheten. Dette gjelder også i ADHD-tilfeller. Jeg tviler ikke på at dagens fysiologer er kompetente, jeg bare påpeker at det finnes tilfeller hvor feil blir gjort. 
 
Jeg mener ikke å bagatellisere omfanget av faktiske tilfeller av ADHD. Det er en sykdom som hemmer pasienten i dagliglivet, og må tas på alvor. Men ADHD-diagnosering vil også hemme et friskt barns naturlige reaksjon på et problem, og derfor er det viktig at denne debatten er i omløp. ADHD har en arvelighet på 73%, og det kan være godt å ta i betraktning når man mistenker at sykdommen er i gjerdet.

Heldigvis er det 4 år til neste gang!

OL er over, endelig. Det skal bli godt å slippe alle kommentarene fra sportsreportere om hvor dårlig Norge har vært denne OL-sesongen. Norge har blitt alt for egoistiske, selvopptatte og bortskjemte på alle de ”gode” sesongene vi har hatt tidligere. Vi har rett og slett godt av å tape litt, selv om sølv og bronse for meg ikke er noe tap. De fleste nordmenn synes det er så grusomt at vi ikke vinner gull, at vi neglisjerer de som har brakt andre medaljer med hjem og intervjuer heller ”søta bror”. De fikk i det minste gull. Hvordan er det mulig at sølv og bronse er et tap og ikke en seier? Jeg kan ikke en gang forestille meg det presse disse stakkars idrettsutøverne er under, for de vet at hele Norge vender seg fra dem og kaller dem tapere om de ikke bringer hele pallen hjem. People! We brought home 19 medals! Det må da være godt nok? Det er flere enn bare norske idrettsutøvere som trener!

Litt skrudd syn på verden?

Harakat al-Muqawammah al-Islammaiyya er arabisk for den Islamske Motstandsbevegelsen, eller HAMAS som vi kjenner den som. Denne helgen ga den danske Weekendavisen ut en meget forstyrrende artikkel om det nyvalgte palestinske partiet. ”Kampen mot Jødene”, skrevet av Jesper Vind Jensen (link til siden finner du nederst) beskriver forholdet mellom Israel og Palestina fra palestinernes side. Det er viktig at også Palestina blir satt under lupen i disse ”boikott Israel” –dager, for bildet fra denne vinkelen er ikke så uskyldig som vi skal ha det til. Hamas er bygget på ideologien ”ideer, tankegang og forståelse av universet, livet og mennesket” og ble startet i 1988. Hamas er sunnimuslimsk og anser Palestina som verdens navle. Hamas’ mål er utslettelse av Israel, som resultat av Islamsk jihad, for å vise Allahs overlegenhet. Jeg blir litt moderlig og føler at det nødvendig å ta opp at de ikke var riktig av jødene å hevde de var guds utvalgte folk, og valse inn i Jerusalem som om ingenting hadde skjedd. De var også grusomme da de proklamerte ”Muhammed er død, og alle hans etterkommere er kvinner”, men ikke engang dette kvalifiserer for total utslettelse, mener i hvert fall jeg.
 
Jeg vil påpeke at enkelte uttalelser fra Hamas, som fremkommer i artikkelen, er urovekkende naive. Hamas’ oppfattelse av verdenshistorien har røtter i antisemittisme, da de påstår at jøder har skyld i den franske, russiske og de fleste andre revolusjoner. De mener også at jødene, med sine penger, har skapt hemmelige samfunn som blant annet Frimurerne og Rotary Club. Dette betyr at jødene muligens kan ha kontrollert imperialistiske land, som har ført til kolonisering og utnyttelse av resurser hos koloniene. De mener altså at jødene har en intelligent og godt gjennomtenkt plan, om å bruke dette systemet til å fjerne den ene arabiske stat etter den andre. Spekulasjoner om så dyptstikkende og gamle konspirasjoner er vel å ta i litt for mye, med tanke på hvilket århundre vi lever i.
 
Hamas godtar riktignok andre religioner, men kun de store, og til en pris. ”Under Islams vinger er det mulig for tilhengere av de tre religionene Islam, Jødedom og Kristendom til å eksistere side om side i ro og fred med hverandre (…) Det er da andre religioners plikt å slutte å bestride Islam. ” Hamas visjon av et fredlig samfunn er altså total underkastelse av Islam og Islamsk lov. De beskriver et Palestina med innført Sharia (link til en artikkel om Sharia finner du nederst) og Kalifat, men dette kan først skje etter en utslettelse av Israel. Hamas er også interessert i å spre seg til andre steder i verden hvor det finnes muslimer som ønsker å leve under denne type samfunn. Satt på spissen så er et land hvor det finnes mer enn en muslim, et muslimsk land etter Hamas’ definisjon, og bør styres etter Islamsk lov. Det er særlig spanske og andre sydeuropeiske landområder, som de mener går under denne definisjonen.
 
Jeg synes det er meget spesielt å stille Israel på tiltalebenken for en konspirasjon, som ikke bare er umulig å gjennomføre, men også latterlig, sett i historisk lys. Likevel stiller Hamas seg åpen for at eneste mulighet for fred, er andre religioners underkastelse av deres egen. Og at utbredelse av Islamsk lov, til områder med muslimer minoritet, er selvsagt. Hvordan er det mulig å nekte jøders kontroll av imperialisme, om det var et faktum, når Hamas skal få trampe fritt inn i Spania  for å tvinge igjennom Sharia-lovgivning? Jeg tror ikke SVs boikott av Israel er noe å satse på, da det virker som Palestina også har svin på skogen. Jeg vil oppfordre politikere med drastiske tiltak til fredsprosesser, om å sjekke begge parters bakgrunn før det tas noen stilling til problemet. Det er viktig å vite alle fakta, også før man skyter spurv med kanon. Og andre ganger er det bare lurere å blande seg helt ut. 
 
 
Link til ”Kampen mot jødene”:
http://www.weekendavisen.dk/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060210/SAMFUND/602090369&SearchID=73236965945425

Link til artikkel om Sharia:

http://www.aftenposten.no/kul_und/article268866.ece

Walk the line

Filmen ”Walk the line” handler i korte trekk om Johnny Cash (Jaquin Phonix) som startet sin karriere som en type countrysanger i Memphis i 1955. Men Cashs jordnærhet forsvinner sakte, men sikkert når karrieren begynner å ta fart. Mye av grunnen for Cashs følelsesmessige problemer skyldes hans far, som har gjort ham usikker fra ung alder. Dette resulterer i narkotika, ukontrollert fyll og raseriutbrudd. Cash møter den søte og begavede June Carter (Reese Witherspoon) på en turne, hvor også andre store artister som Elvis, Roy Orbinson og Jerry Lee Lewis er til stede. June blir Johnnys store kjærlighet, og både karrierelivet og dagliglivet styres av hans forhold til henne. Denne filmen er spekket med god musikk og er et utrolig godt utført arbeid fra alle sider; manus til skuespill. Jaquin Phonix som spiller hovedpersonen i filmen har virkelig gjort hjemmeleksen sin, og viser oss Cash helt ned til minste detalj. Jeg bøyer meg virkelig i støvet for skuespillet han presterer i denne filmen.
 
John Carter Cash, Johnny Cash og June Carters felles barn, har medvirket i regi av filmen hvor faren fremstilles som en mann med mange erfaringer, både på godt og vondt. Jeg anbefaler på det varmeste denne filmen, som denne uken ligger som nr 2 på kinotoppen i Oslo.

Hjelp ønskes!

I disse dager virker det som om hele verden definerer tid etter et Manhattan minutt. Økende press på jobb gjør at foreldre får mindre kvalitetstid barna enn de skulle ønske. Denne kvalitetstiden er veldig viktig for barna, også for eldre barn. Det er en stadig økende depresjonsrate og voldsrate hos barn og ungdom. Presset er ikke bare stort for de voksne lenger, men også for dagens ungdom, og det kommer fra flere hold. Det er om å gjøre å være penest, flinkest, ha flest venner og være best i alt. Samtidig er det kult å ikke være opptatt av lekser, utdanning eller høre på hva foreldrene sier. Vi har altså en gjeng unge voksne uten erfaring og utdanning. Er det rart at desperasjonen knyter seg når en eller flere av disse egenskapene ikke er til stede?
 
Jeg nekter å tro at skolene er noe tyngre nå enn hva de var før. Pensumet har nok økt litt de siste tiårene, men grepet skolen hadde om elevene har løsnet. Større pensum og mindre disiplin er en dårlig utvikling for kunnskapen, da de unge i dag virker lite opptatt av utdanning. Elevene i den offentlige skole får liten oppfølging både utdanningsmessig og psykisk. Lærere nedlesset i arbeid, med over 100 elever i året har vanskeligheter med å følge med på fellesstemningen blant elevene i de få minuttene mellom timene, og har i hvert fall null sjanse til å få med seg sinnstemningen til den enkelte elev. Ikke alle elever har foreldre som er til disposisjon i tunge tider, og en samtale med en annen voksen vil da hjelpe veldig på trykket. Læreren er da en viktig støttespiller vi ikke har råd til å minste. Jeg mener en meget sentral del av læreryrket er nettopp denne rollen; den psykiske oppbygningeren.
 
Jeg føler at vi står på kanten, av stupet med tanke på de siste nyhetene om ungdom som mobber via sms, ungdom som forgriper seg på barn og dannelser av klikker og gjenger som utøver vold og kvalme mot andre ungdommer. Guttene har blitt verre, mens jentene har overtatt guttas plass. I Sverige, for et par uker siden,  ble det oppdaget voldsfilmer på mobilene til flere ungdom. Disse filmene inneholdt blant annet en guttegjeng som brutalt voldtok en jente på samme alder, og senere brente henne meg sigaretter i underlivet.  Det er også registrert vekst i antall jentegjenger i rundt om i Oslo området, og disse jentene er alt annet enn hyggelige med sine medmennesker. Noe må gjøres for å fjerne denne menneskeforakten hos de som ganske snart skal ha omsorg for oss.
 
Aggressive handlinger generelt oppstår på grunn av kommunikasjonsbrudd, etterfulgt av en følelse av utilpasshet. Trenden om å ikke følge med i timen eller gjøre lekser, gjør at mange stiller dårligere enn hva de i utgangspunktet kunne ha gjort. Mange unge føler seg rett og slett dumme, og svarer med den mest primitive formen for forsvar; å slå. En form for utdanning av følelseskontroll og forståelse av hvordan psyke fungerer, både hos den enkelte og hos fellessamfunnet, er så utrolig grunnleggende for å bygge opp impulskontrollen hos våre yngre. Vi trenger blant annet også å utdanne ungdom om hvordan de skal forholde seg til en depresjon eller medelever med depresjoner. Det er, per i dag, bare å innse; vi voksne får ikke med oss fletta av hva som skjer med dagens ungdom før det er for sent. Dette gjelder ikke bare ekstremtilfellene, men også enkle ting som hvordan de omgås hverandre, respekterer, eventuelt ikke respekterer hverandre og deres moral.
 
Vi er nok alle enige om at noe må gjøres, men her kommer veiskillet: hvordan? Jeg oppfordrer til en forandring av skolesystemet som er banebrytende i forhold til hva vi har hatt så langt. Jeg mener sterkt at vi lærer så mye om religion i dagliglivet, ikke bare igjennom medier, men også igjennom og å omgås så mange forskjellige etniske raser som vi gjør i dag, at det er bortkastet tid å ha faget både på ungdomskolen og videregående. Jeg foreslår å innføre et ”sosialfag”, isteden for religion i ett av alternativene. Vi trenger et fag som går ut på å prate sammen om ting som opptar hverdagen, se filmer som er moderne og aktuelle i temaer som nynazisme, narkotika og psykiske sykdommer. Et fag hvor vi lærer å bry oss om hverandre, ta ansvar, hjelpe hverandre og ikke minst respektere hverandre. Et fag hvor vi lærer at for å komme over en depresjon trengs regelmessige og sunde spisevaner, nok søvn og tid tenke. Vi trenger et fag som alle kan være gode i, som ikke fokuserer på karakterer, men som fokuserer på opplysning av den enkelte elev. Det er nok av temaer å ta av innenfor psykisk helse, så å fylle opp et par timer i løpet av en uke skal nok ikke bli noe problem.
 
Jeg mener at et slikt fag vil gjøre at elevene får mer forståelse for hverandre, og at de føler seg tryggere på seg selv. Det vil igjen resultere i en hyggeligere og snillere ungdomsgjeng. Da trenger vi ikke lenge å bekymre oss for at de i fremtiden skal gjøre feil valg, for om så er saken vil de hjelpe hverandre med å rette det opp igjen. De unge er fremtiden, la oss gi dem en god fremtid.

Ett skritt videre

Til stadighet ser vi artikler om demonstrasjoner mot de omtalte Muhammed-karikaturene dukke opp i avisene som ugress. Opphissede folkemengder vandrer ut i gatene og går løs på statelige eiendommer, hovedsakelig tilhørende Norge og Danmark. Mye liknende en trendbølge sprer de seg over hele Midtøsten og skaper uro og konflikter både lokalt og inntrenasjonalt. Den spendte situasjonen vi har i verden i dag er på kanten til å kunne defineres som en ny kald krig.

Grunnlaget for utviklingen av situasjonen er for meg uvisst. Jeg tror nødig at demonstrantenes provokasjon forer på blasfemien i karikaturtegningene ene og alene. Jeg må ærlig si at her lukter det av flere faktorer.

Ettersom fordelig av skyld er irrelevant, siden ingen er villig til å stille seg til ansvar,  er det å komme frem til en løsning første punkt på agendaen. Det er trist å  måtte si det, men vi har hverken råd eller tid til rettferdighet i dette øyeblikk.

For å finne en løsning, må vi først forstå. For å forstå, må vi tilegne oss kunnskap. Per Fuglli legger kunnskapskilden ferdig fordøyd framfor oss i han artikkel ”Når folkesjeler blir gale” (Dagbladet 15 feb. 06). Vi får i denne artikkelen et møte med en meget allsidig mann som skapte en utrolig aktuell teori, selv i disse dager.

Gregory Bateson en mannen bak scheismogeneseteorien. Denne teorien bygger på at likt som enkeltmennesket har en sjel, har et samfunn en felles folkesjel. Akkurat som det kan oppstå psykoser hos enkeltmennesket, kan det også oppstå psykoser hos folkesjela. Samspillet mellom de forskjellige eksisterende folkesjelene er svært følsomt og kommunikasjonsbrudd vil føre til en  ”kjedereaksjon” av krenkelse og ydmykelse. Denne kjedereaksjonen beskriver Fuglli i 4 punkter: 

ü      Krenkelse forsterker krenkelse

ü      Frykt øker frykt

ü      Terror fører til mer terror

ü      Øye for øye gjør verden blind

Om dette psykopatologiske feedbacksystemet, som Fuglli kaller det, får utfolde seg og florere får vi garantert et endepunkt som vil likne en eksplosjon. For å unngå denne motorveien til krig og helvete må en eller begge parter bryte oppførselsmønsteret og svinge en annen vei en forventet.

Med denne generelle forståelsen av hvordan samfunn fungerer i forhold til hverandre, kan vi nå gå videre til løsninger til den nåværende situasjonen. Det er viktig at begge parter er klar over hvilke fakta som tilhører den aktuelle saken, uten å blande inn rykter, gammelt nag og spekulasjoner. I Muhammed-saken det er viktig at muslimer verden rundt å forstå at den Norske stat er ikke ansvarlig for Magasinets avgjørelser. Magasinet er ikke statlig eiendom. Det er også viktig for nordmenn å forstå at blasfemi ikke er ytringsfrihet. Vi har en sovende, men eksisterende lov mot blasfemi. Jeg vil stille meg åpen for at norske muslimer kan prøve saken for retten om de mener at tegningenes budskap var blasfemisk.

Jeg vil til slutt applaudere Jens Stoltenberg for hans anmeldelse av hærverk på den Norske ambassade i Syria. Det er overhode ikke aktuelt å godta noen form for trusler eller voldshandlinger fra noen av partene. Retten kjenner ingen hudfarger, og når straffen kommer er det bare å smile. Den som er med på leken, den får tåle steken.